Ung mann i hule. Jaget av fastboende fordi jeg hadde latt dyrene
spise på dyrket mark. Jeg visste ikke det. Jeg var redd. Redselen satt
i magen. Jeg forsto ikke hva galt jeg hadde gjort. Jeg kom meg unna med
skrekken og noen skrammer. Jeg gikk ganske langt til en landsby. Jeg
ønskede å slå meg ned der men hadde ingenting å tilby, jeg måtte gjøre
mig fortjent. De likte ikke fremmede. Jorden var vanskelig å dyrke, de
hadde ikke noe overskudd, ingenting å gi av. Jeg så en jente/ung kvinne
der som jeg ble forelsket i. Jeg fantaserte om å flykte med henne, men
innså, at jeg ikke hadde noe å tilby henne. Høvdingen var negativ til
alle fremmede, men en annen mann i landsbyen holdt hardt på gamle
regler om at man skulle ikke sende en mann ut i skogen uten han hadde
noe å forsvare seg med. Han ga meg spydd og pil og bue og sendte meg av
gårde. Det var mange rovdyr i området. Jeg beundret hans gjest, syntes
han var forbilledlig. Senere i skogen forsøkte jeg å sove i et tre.
Mens jeg var der kom en bjørn som snuste til treet. Jeg var livredd.
Bjørnen gikk videre. Jeg fortsatte til en by. Ved byporten ble jeg
stoppet. Jeg angret på jeg ikke hadde sendt spydet i bjørnen, flådd den
og tatt med skinnet så jeg kunne vise jeg var skikkelig mann og gjøre
meg fortjent til å komme inn i byen. Jeg fikk komme inn likevel. Jeg
gikk i gater og så ting jeg aldri før hadde sett, håndverk og annet.
Jeg tenkte, jeg kanskje kunne lære et håndverk, men anså det som ganske
håpløst. Jeg la meg til å sove i et uthus eller fjøs. En kvinne fant
meg der på morgenen. Hun tok meg inn. Vi forsto ikke hverandres språk,
men hun visste meg at jeg kunne jobbe for henne med dyr og bygninger og
andre praktiske ting. Hun var litt eldre enn meg. Jeg forsto etter
hvert at hun var en ung enke. Hun hadde en datter. Jeg ble og jobbet
for henne. Jeg solgte egg og kjøtt for henne på markedet. Plutselig en
dag ble jeg grepet av soldater eller politi mens jeg var på markedet.
En person som kanskje lignet meg var blitt sett i forbindelse med et
tyveri fra et hus til en rik familie. Jeg var fremmed og snakket
gebrokkent, de kunne bruke meg som syndebukk. Jeg forsto ingenting og
ble redd. (det var andre gangen jeg ble straffet for noe jeg ikke hadde
gjort eller gjort uforskyldt) Når sånt kunne skje var jeg ikke trygg
noen steder. Damen jeg jobbet for hadde en innflytelsesrik far og hun
fikk ham til å sørge for at jeg ble løslatt. Jeg fortsatte å jobbe for
henne. Hun fikk seg en ny mann og hadde mindre bruk for meg. Jeg
begynte å drikke og slåss. Jeg følte meg forfulgt fordi jeg var
annerledes. Jeg visse innerst inne at jeg selv stelte i stand bråket og
slagsmålene, at de andre ville ha godtatt meg hvis jeg ikke selv hadde
lagt opp til bråk. En gang ble det ekstra ille. Jeg ble kastet ut av
vertshuset og lå forslått i rennesteinen.
Datteren til hun jeg jobbet for fant meg og tok meg med. Hun hadde
blitt ungdom. Hun stelte mine sår, men tok meg ikke med inn i huset.
Jeg fikk sove i fjøset. Hun var et godt og hederlig menneske som hun
hadde lært av sin mor. Hun behandlet meg ordentlig selv om jeg hadde
vært dum. På grunn av hennes godhet bestemte jeg meg for at forandre
livet mitt. Jeg satte meg et mål. Jeg ville skaffe meg penger og utstyr
eller hva det ellers skulle til for å dra tilbake til landsbyen hvor
jeg hadde sett jenten jeg ble forelsket i og gjøre meg fortjent til å
få henne. Damen jeg hittil hadde jobbet for hadde nå blitt gift igjen
og hadde ikke så mye bruk for meg. Jeg jobbet for forskjellige med
forefallende arbeid, stelte dyr og reparerte hus. Jeg tjente ikke
penger på det, men fikk mat og husly og noe verktøy som betaling og
forskjellig utstyr. Hos en bonde stelte jeg en hest som var blitt
skadet. Hesten skulle vært avlivet, men jeg stelte dens sår. Det jeg
gjorde hadde jeg dels lært av damen, jeg hadde jobbet for, dels
hjemmefra hvor vi som nomader var helt avhengig av dyrene. Av og til
ble et dyr skadet og måtte ha hjelp for å heles. Jeg gjorde også andre
ting for bonden og som betaling fikk jeg hesten. Da samlet jeg sammen
tingene mine og red mot landsbyen hvor jeg for mange år siden hadde
sett mine drømmes prinsesse.
Jeg fikk innpass i landsbyen siden jeg kom med en hest. Hittil hadde de
måttet dra plogen selv når de skulle dyrke jorden. Jeg hadde seletøy og
utstyr. Jeg ble svært populær. Jorden var mager, men nå hadde vi
mulighet for å få litt mer utbytte av den. Min drømmejente var blitt
kvinne og var stadig like vakker for mine øyne, men hun var blitt gift
med sønnen til den høvding som i sin til hadde jaget meg fra landsbyen.
Hun hadde en ugift søster som jeg fikk godhet for. Hun ble glad i meg
også og vi fikk lov å gifte oss. Jeg hadde status i landsbyen siden jeg
hadde brakt hesten. Hun var snill og god. Vi levde godt. Av og til skar
det i hjertet å se søsteren, men hun var opptatt med sitt og vi sås
ikke så ofte. Jeg levde godt med min kone. Vi fikk to døtre etter
hvert. Jeg dyrket jord og gikk på jakt, hun drev med kvinnesysler. Vi
møttes nok ikke så ofte i favntak etter hvert, men hun var flink og god.
En kveld hendte noe. Aniica søsteren, min ungdoms drøm flyktet fra
mannen sin og kom til oss. Han hadde slått henne en gang for mye, hun
ville ikke tilbake. Meega, min kone hennes søster stelte hennes sår.
Hun ble hos oss. Mine gamle følelser for Aniica blusset opp. Dette var
vanskelig. Jeg så på henne at hun gjengjeldte mine følelser, men jeg
var hennes søsters mann og situasjonen var helt umulig. Det ble til
blikk, tilfeldig streif av et par fingrer, ikke mer. Vi unngikk ord.
Hvis Aniica og jeg tilfeldig var inne mens min kone gikk ut etter
grønsaker var atmosfæren mellom oss mettet selv om hun sto med ryggen
mot meg. Jeg lengtes etter å favne henne mer enn noe annet. Ofte gikk
jeg alene i skogen. Det hendte jeg gikk i skogen uten våpen. Dette var
farlig, men jeg lurte på om jeg orket dette liv, om kanskje et vilt dyr
ville gjøre en slutt på det for meg.
Aniicas mann hadde blitt jagd fra landsbyen uten våpen. Det var den
strengeste straff noen kunne idømmes. Han kunne kanskje overleve, men
for landsbyen var han død. Han fikk denne strenge straffen både for å
ha mishandlet sin kone og for på andre måter å ha forbrutt seg. Sikkert
var det at han hadde vært streng og brutal, han var ikke populær og ble
ansett for ikke alltid å være rettferdig. Han var høvding i kraft av å
ha vært forrige høvdings sønn. Hans og Aniicas barn hadde blitt boende
hos hans slekt. Det var der de hørte til. Nå ble den mann som i sin tid
hadde gitt meg med våpen da jeg ble sendt videre fra landsbyen valgt
til landsbyoverhode. Han var gammel og rettferdig og velbevandret i
sitt folks skikk og bruk fra gammel tid. Han hadde dessuten mange barn
som bidro til å velge ham. Da hans første kone hadde dødd hadde han
tatt seg en ny og yngre, så barna var i alle aldre. Landsbyen hadde en
gang vært truet med utryddelse på grunn av sykdom og innavl. Den ny
høvdingen tilhørte en slekt som hadde slått seg sammen med den
opprinnelige gruppen. De hadde vært nomader før som min slekt. De var
sterke og hadde regler mot innavl. Alle måtte reise ut i verden og
skaffe seg partnere og enten bringe dem med seg hjem eller bli hos dem.
Nomadeflokken hadde blitt fastboende da den slo seg sammen med den
utryddelsestruede landsbyen som ikke så noen annen mulighet for
overlevelse. Før det hadde landsbyen betraktet alle fremmede som
byttedyr, om det var dyr eller mennesker. Det er mulig det også var
denne holdningen og praksis som hadde brakt sykdom. Den første
høvdingen, jeg traff var av den opprinnelige slekten som fortsatt levde
som om verden utenfor var ikke-verden.
Min kone ble syk. De to døtrene våre var ganske store. De hjalp å
stelle deres mor sammen med Aniica. Ingen forsto hva hun feilte. Det
var som hun sygnet hen. Jeg var ulykkelig. Hun var en god kone. Jeg
grep meg i forbudte tanker – at kanskje kunne jeg nå få Aniica - og jeg
gikk igjen i skogen uten våpen, men ingen dyr ville gjøre slutt på mitt
liv.
Aniica var trist over sin søsters sykdom. Likevel kunne hun vende seg
mot meg og jeg merket det gnistret mellom oss. Nå torde jeg i alle fall
ikke la fingre eller noe annet streife henne.
Forskjellige fra landsbyen så til Meega, menn og kvinner. Noen kom med
råd og ideer til helbredelse. Selv sa hun lite, men virket ikke redd.
Noen av rådene fulgte vi. Hun fikk urteavkok og forskjellige omslag.
Hun smilte til oss, omga oss med sin stille kjærlighet. Bad om drikke.
En dag sendte hun Aniica ut. Jeg sto der og det var som hun ville si
meg noe. Det ble til at hun rakte ut etter meg og strøk meg over
hånden. Jeg fikk tårer i øynene. Jeg hadde stor godhet for henne. Det
var som hun ville si til meg at hun tilga alt.
Meega døde. Jentene var vant til å ha Aniica rundt seg, de tok det
pent, selv om de var lei seg. De var store, de hadde sine faste
oppgaver. De jobbet mer ute, dyrket grønnsaker og var sammen med andre
barn og unge. Aniica og jeg gikk stille rundt hverandre de første
dagene etter Meegas død og begravelse(?). Det hadde gått tre-fire
dager, da det skjedde: Vi var i hverandres armer og det var som jeg
brant meg. Vi snakket ikke om det. Hun lagde mat til meg og jentene og
jeg gikk ut på jordet. Jeg var som i en dis de neste dagene. Det gikk
en uke etter det. Da vi endelig lå i hverandres armer var det ikke
mange ord imellom oss. Opplevelsen var langt bortenfor ord. Kroppene
våre skapte et eget rom, vi fylte en egen verden og ble mer enn dobbelt
så store som oss to til sammen. Aldri hadde jeg opplevd noe lignende.
Aldri hadde jeg tenkt at et favntak med en kvinne kunne være så
vidunderlig. Endelig hadde vi fått hverandre. Om verden utenom ville
godkjenne det eller ei tilhørte vi hverandre. Hvis verden ikke ville
godkjenne vårt forhold skulle jeg gjøre alvor av min ungdoms tanke om å
flykte med henne.
Vi visste ikke vårt forhold ute på en stund. Det var naturlig at hun
ble boende sammen med jentene og meg. Hun var jentenes reservemor, den
kvinne som sto dem nærmest. Min yngste datter godtok også kjærligheten
mellom oss. Den eldste så det nok som et svik. Jeg var enkemann. Aniica
var i landsbyens bevissthet enke selv om ingen kunne vite om hennes
mann hadde overlevd å bli jagd derfra. Han ville aldri kunne vende
tilbake. Verden utenfor var ikke-verden. Det liv jeg hadde levd i byen
fantes kun gjennom det verktøy og utstyr jeg hadde brakt hit. En gang
hadde jeg reist ut i verden for å finne en partner til hesten, som var
en hoppe. Det hadde lyktes å finne en hingst. Parringen hadde foregått
uten eierens godkjenning og eieren hadde sikkert undret seg over å møte
en sliten hingst den kvelden. Perioden hvor hoppen ikke kunne brukes
som trekkdyr fordi den var med føll hadde vært hard, men føllet hadde
vokst opp til en sterk og vakker hingst, litt for sprek og vill til at
de unge kunne håndtere den, men etter hvert roligere og med en
bemerkelsesverdig vilje til å jobbe for menneskene i landsbyen. Jeg
skjønte jeg hadde en evne til å omgås dyr som antakelig skyldes min
nomadeslekt og opplæring i barndom og tidlig ungdom.
Mitt forhold til Aniica ble godkjent, vi ble mann og kone. Vi var godt
voksne, men følt oss unge og sterke i kropp og sjel. Våre favntak var
sterke og kunne lignes med å stå gudene nær. Aniica ble med barn.
Fødselen var hard. Meegas fødsler hadde vært lette, hun hadde vært ung
da hun fødte jentene. Jeg hadde ikke tenk på dette. Aniica fødte en
sønn. Det var en vakker dag. Jeg takkede forsynet, himmelen og jorden.
Aniica var sliten. Jentene hjalp til, måtte jobbe som de voksne kvinner
som de snart var. Den yngste var spesielt glad for sin lillebror. Den
eldste følte vel stadig at det var et svik at mor hadde dødd og at jeg
hadde blitt mannen til hennes mors søster. For henne var gutten frukten
av sviket. Den etter hvert sterke og glade gutten snudde imidlertid
hennes følelser, også hun måtte bli glad i ham.
Min eldste datter ble gift med høvdingens sønn. Det var en stolt dag
for meg. Jeg som hadde kommet som en fremmed til et samfunn hvor
fremmede var omtrent ikke-mennesker så det som en bekreftelse at jeg og
det som hadde blitt min slekt var for alltid godkjent i samfunnet.
Som gammel og grå kunne jeg dø med bevisstheten om at min slekt levde
videre og at min vakre gråhårete store kjærlighet snart ville følge
etter meg.
Den største overraskelse som ventet meg etter livet var å få vite at
Meega hadde dødd som et offer på grunn av sin store kjærlighet til sin
søster Aniica. Jeg erkjente at det fantes gode mennesker på jorden,
også mennesker som gjorde meg mer godt enn jeg hadde fortjent, men at
noen kunne gjøre noe så stort som Meega hadde gjort hadde jeg ikke
drømt om. Hun fritok meg for all skyld, som jeg hadde følt.
Mønstre:
Jeg kan bli forfulgt for ting jeg uforskyldt har gjort (gressende dyr på dyrket mark).
Jeg kan bli forfulgt for ting jeg ikke har gjort (beskyldt for tyveri fordi jeg var fremmed).
Jeg skal gjøre meg fortjent (for å bli godtatt i landsbyen).
Det finns gode rettferdige mennesker (mannen som ga meg våpen, kvinnen
som trengte min arbeidskraft, datteren som stelte mine sår, bonden som
ga meg hesten).
Det finns fantastisk overmenneskelig gode mennesker (min elskedes
søster som ofret seg for at hun skulle få utfolde sin kjærlighet)