Jeg var prest da det fantes hekser.

Hun var heks, jeg viste jo det. Jeg var ung. Min oppgave var bare å få henne til å tilstå. Jeg skulle gi henne absolusjon, når hun hadde tilstått. Det var ikke min feil, at hun døde før. Det var et skittent fangehull, hun var i. Det var en slags brisk der og det kom inn litt dagslys. Det var ikke alle fanger, som fikk det…
Det var ikke jeg, som straffet henne. Hun ville komme i skjærsilden, brenne der. Senere ville hun komme i himmelen som oss andre, når hun hadde sonet. Jeg trodde egentlig ikke, hun hadde begått en stor synd. Hun hadde ikke hatt omgang med djevelen. Jeg kunne ikke tenke meg det. Hun var egentlig en ganske pen pike. Ung, hadde ingen barn – eller kanskje var det det, hun hadde. At hun hadde brakt skam over familien fordi hun hadde fått barn uten å ha en mann. Der var noen, som levde sammen uten å være lovformelig gift. De lagde vist en slags eget ritual. Det kostet å få kirkens velsignelse. Noen fattigfolk hadde ikke råd. Egentlig var det kanskje feil. At folk måtte leve i synd på grunn av fattigdom. Gud hadde jo innstiftet ekteskapet…
Hun her hadde vist fått barn med en gift mann. Hvordan sånt gikk til gikk over min forstand den gang. Mennesker var jo bunnet til hverandre, hva Gud hadde sammenføyd, kunne ikke mennesker atskille. Hvordan kunne en mann gå fra sin kone, til en annen kvinne? Hans kone var jo der, hun skulle jo gi ham alt, hva en kvinne kunne gi. Senere har jeg kanskje forstått, at der kan være forskjell på kvinner, at de ikke er skapt ens, at en kvinne kan gi noe, en annen ikke kan. Men denne her var jo ung. Hun var vel kanskje vakker, før hun ble skitten og fæl, som jeg så henne. Kunne en mann føle seg tiltrukket av en annen enn sin kone? Enn den som Gud hadde gitt ham?
Jeg tenkte ikke på kvinner den gang. Min verden besto av menn. Jeg levde i klostret. En sjelden gang var jeg ute for å kjøpe eller skaffe redskap eller matvarer, som vi ikke selv hadde i klostret. Det var i grunnen en velkommen avveksling, når jeg ble sendt ut for å få denne heksen til å tilstå. Jeg viste vel for resten knapp, hvordan kvinner var skapt. Jeg hadde ikke vært annet enn en stor gutt, da jeg først kom til klostret. Jeg hadde en søster. Vi badet sammen i elven, da vi var små. Jeg hadde glemt det – jeg kom nettopp på det nå. Hun var forskjellig fra meg. Det var naturlig. Jeg tror ikke vi fattigfolk gjorde så stort nummer av det. Det var først i klostret, jeg lærte å skjems over min kropp.
Kvinner. Senere meget senere. Sent i mit liv møtte jeg en kvinne. Det var da, Gud forby, at jeg sier det, det var da, jeg begynte å tvile. Gud tilgi meg mine syndige tanker. Kan Du tilgi? Er du en tilgivende Gud? Var jeg virkelig ment til å skulle bli munk? Jeg trodde det så fast og sikkert så lenge. Det var et ensomt liv. Senere lærte jeg også, at ikke alle klostre var like. Jeg hadde én person i klostret jeg kunne snakke med. Og det gjaldt ikke kun, at jeg kunne snakke med ham. Jeg hadde ikke lov til å snakke med andre! Nu lyger jeg også, Gud forby. Jeg hadde lov, plikt, rett til å snakke med Gud. Gud var altid der. Men helst i klosterkirken. Når vi lagde mat på kjøkkenet talte vi ikke sammen. Når jeg kom ble jeg vist, hvordan ting skulle gjøres, og sådan var det. Senere var det jeg, som lærte opp andre, yngre. En gang i blant var der en som gjorde noe på en ny måte, tilsatte et nytt krydder, det ble opprør, folk ble rådville, vi kunne ikke si nei, rettlede, rådgi. Noen ganger ble det sånn. Plutselig ble dette krydder tilsatt hver gang vi hadde den rett. Var det da Guds mening, at det skulle være sånn?
Kvinner. Jeg kjente ikke noen sånne i mitt liv. Ikke før. Da jeg selv hadde blitt en av de eldste i klostret endret mine oppgaver seg. Ja de endret seg mange ganger underveis.
Jeg hadde stor fornøyelse av den perioden av mitt liv, hvor jeg var lærer for barn og unge fra utenfor klostret. Før hadde det ikke vært sånn, at barn som ikke var tilknyttet klostret lærte å lese. Jeg er ikke sikker på, hvor direktivet kom fra om at også andre barn skulle lære å lese skriften. Kanskje var det på grunn av, at man så ugudeligheten blomstre fram. Jeg tror ikke, det kun var fra vårt kloster, man begynte undervisningen – men kanskje var det beskjed direkte fra Gud til mange steder på en gang? Det var en slags overklosterfar for vår orden, men ham hadde vi meget fjern kontakt med. Nå tror jeg, Gud forby om jeg tar feil, at der kanskje kan ha vært en slags uenighet mellom min overprior og han eller de som sto over hele vårt broderskap. Jeg har ingen anelse om, hva det kan ha vært om – men det var da påfallende, at vårt kloster var så aldeles overlatt til seg selv. Og det forekommer meg også, at det ikke var sånn, den aller første tiden, jeg var der. Vi hadde en slags samling med flere klosterbrødre, da jeg var ganske ung, og vi reiste også på en lang tur til et treff på et annet kloster. Da jeg var nesten mann kom en del brødre til vårt lille, ringe kloster. Min overprior var en stolt mann. Han var stolt av, at vi levde i fattigdom som folk rundt oss. Jeg husker nå, at det kloster, vi besøkte etter flere dagers reise, hvor vi overnattet under Guds trer, hadde rikdommer og serverte mat, som vi aldri hadde sett. Da vi fikk gjenvisitt, ble det ikke stelt i stand noe spesielt. Det ble bare lagd mat som vanlig, men i større mengder. Tilbudet til gjestene i øvrig var lange bønnestunder i vår lille kirke. Vi var stolte av våre lange bønnestunder også, vår stillhet med Gud. Gud var oss nær. Gud lyttet, når vi hadde tålmod.
Vi talte jo ikke sammen, men så jeg, hørte jeg, eller fornemmet jeg en uenighet mellom min prior og overhodet fra det andre kloster da de reiste? Man utvikler nok en sensitivitet overfor stemninger, når Gud er ens vanlige samtalepartner. Vi fikk aldri senere besøk, og vi reiste aldri til noen andre. Men altså senere, ganske langt senere begynte undervisningen av de profane barn. Jeg hadde stor fornøyelse av det. Først var det ganske rart bare å høre min egen stemme. Enda mer rart ble det, når noen av elevene mine begynte å ikke bare gjenta, hva jeg siterte fra skriften, men å spørre og kreve forklaring på meningen med teksten. Først ble jeg sint. Skjente på dem for deres ukristelighet, men når jeg kom tilbake i min celle og på mine kne bad Gud om råd forekom det meg, at de jo nettopp ønsket å forstå for å være gode kristne, og at grunnen til at de skulle undervises jo nettopp var at den kristne tankegangen hadde kommet så langt vek fra deres hverdag. Jeg fyltes av en glede og ydmykhet og takket Gud for at jeg hadde fått dette ærefulle oppdraget. Jeg må si, jeg ble glad i guttene og kanskje særlig i de som spurte mest ivrig. Jeg følte meg som en far for dem. Jeg håpet og bad om, at jeg kunne formidle den kjærlighet til dem, som min Far Gud i himmelen ga meg. Jeg visste, de hadde verdslig fedre, og min plikt var utelukkende å ta meg av deres åndelige liv. Noen av guttene kom til meg ganske unge, fire fem år gamle. Andre kom senere. Noen hadde lett for å mestre bokstavene, som jeg selv hadde hatt, da jeg kom til klostret. Andre fikk aldri lært, men strevde for å kunne de viktigste salmevers utenat. Noen ble hos meg lenge, kom stadig tilbake, bad om timer med meg på kvelden, når dagens arbeid var gjort. Da hadde jeg steget i gradene, så jeg spurte ikke noen, om jeg kunne endre min dag, jeg bare gjorde det i visshet om, at jeg tjente Gud med min undervisning. En liten gutt ble foreldreløs og kom til klostret. Han var ulykkelig. Nu ser jeg, at jeg ikke forsto. Jeg hadde sett det som et privilegium å komme til klostret. Å, ja også en nødvendighet for å overleve, men dog… men denne lille gutten ønsket ikke å være der. Han savnet sin mor. Han gråt hjerteskjærende. Enn ikke Gud kunne trøste ham. Jeg forsto ikke. Han levde en stund. Han ble blek og stille. Så sygnet han rett og slet hen, uten at vi eller Gud kunne gjøre noe med det. Han kom vel til sin mor da. Gud skje lov.
Min barndom var fattig. Jeg levde i en liten landsby. Det var ikke noe kloster i den landsby, ikke en kirke engang. Vi gikk for det meste til kirken i nabolandsbygden om søndagen. Noen ganger ble det ikke noe av. Mine foreldre kjeftet ikke for det. Noen ganger gikk de ikke selv heller. Det var det samme med de andre landsbyboene. Det var en lang tur å gå. Man måtte være i fin form for å orke å gå både frem og tilbake. Nu vil jeg jo tenke, at man altid må orke for Gud, men det var ikke sånn da. Vi var vel gode kristne på vår måte. Vi fikk velsignelsen. De voksne gikk av og til til skrifte. Vi hadde et tungt arbeidsliv. Mine foreldre hadde en liten jordlodd, som de dyrket. Jorden ga ikke mye utbytte. De visste ikke mye om dyrking, som jeg siden lærte i klostret. Vi hadde et pæretre. Naboen hadde et epletre. Vi byttet. Lykken var å få lov å spise de frukter, som var skjemte, så de likevel ikke kunne holde til vinteren. Jeg hadde en bror, som var noe eldre. Han skulle overta jorden. Når jeg tenker på det nå, tror jeg, mine foreldre hadde mistet flere barn mellom min bror og meg. Så hadde jeg en søster som kun var et år eldre enn meg. Vi var altid sammen. Vi hadde et spesielt forhold. Ingenting kunne komme mellom oss. Jeg foretrakk å være med min søster fram for guttefellesskapene. Etter hvert når det ble plikter, som var forskjellig for gutter og jenter der utenfor klosterlivet, måtte vi unnvære hverandre de fleste av dagens timer. Altid, når vi hadde en ledig stund søkte vi hverandres selskap. Hun lærte meg mye om kvinnenes plikter og liv. Det kom godt med, da jeg kom til klostret, hvor arbeid i kjøkken og hus så vel som i urtehage ble en del av min hverdag. Min mor ble svakelig og døde. Min bror måtte gifte seg, så det kom en kvinne i huset. Han kom hjem med henne fra nabolandsbyen. Hun gjorde ikke tingene sånn som min mor hadde gjort det, men som hennes mor hadde gjort. Jeg og min søster, syntes hun var sær. Min far var også gammel og svak. Han hadde hatt et langt arbeidsliv. Ikke nær så langt et liv som det de fleste brødre lever i klostret, men han var utslitt. Min søster var ennå nesten barn da hun ble giftet bort. Jeg skjemtes over, hvor ulykkelig jeg var i hennes bryllup. Jeg ville ingen skulle se mine tårer, men jeg vet, hun så dem. Da var der ingenting mer for meg å bli der for. Jeg husker ikke nå, hvor jeg hadde hørt om klosterliv fra. Noen måtte ha nevnt det engang. Jeg hadde jo i hvert fall aldri sett et kloster. Jeg tror det må ha vært presten som hadde sagt noe om det engang. Og jeg hadde skjønt at det var en mulighet for fattige gutter. Jeg overveiet nok aldri andre muligheter, visste vist ikke om noen heller. Jeg dro av gårde. Min brors kone ga meg med mat. Jeg tror det var da, jeg skjønte, at hun også bare var en jente, som var kommet seg hjemmefra. Hun ønsket meg til og med lykke på reisen. Jeg tror hun var litt glad for at jeg dro, men det var ikke noe vondt i det. Det var bare bra for både dem og meg at hun og hennes mann ikke lenger skulle føle noe ansvar for mig.
Min reise ble spesiell. Bortsett fra de få reiser til andre klostre de første årene, jeg var i klostret ble det den eneste reise, jeg foretok i mitt liv. Jeg visste ikke, hvor jeg skulle. Jeg var sulten på inntrykk. Jeg så landsbyen, jeg forlot på en ny måte, fordi jeg visste, jeg holdt på å forlate den. Jeg innprentet meg hvert hus og hvert menneske. Jeg husker ennå den gamle mannen, som holdt på å slå en staur i jorden, uten at jeg forsto, hva den skulle gjøre godt for. Og naboens forkrøplede bestemor, som satt på bakken og fjernet ugress. Hun smilte til meg og stakk meg en rot uten å si noe med sin tannløse munn. Jeg tror, hun skjønte, at jeg skulle dra, men ikke ville gjøre meg forlegen ved å spørre om noe.
Jeg gikk først til nabolandsbygden – den med kirken. Egentlig tror jeg, jeg hadde tenkt å oppsøke presten for å få nærmere tidende om klostret og hvilken vei, jeg burde gå. Da jeg kom dertil gikk jeg da også inn i kirken. Jeg fant ikke presten der. Jeg hadde vist tenkt, at han bodde i kirken, siden han altid var der inne, når jeg kom til kirken på søndagene. Det var ikke søndag. At han sannsynligvis bodde i huset rett ved falt meg ikke inn. Jeg tenkte, det var et tegn, at jeg skulle spørre Gud direkte. Jeg la meg på kne foran alteret. Jeg spurte Gud, om han ville, jeg skulle tjene Ham. Svaret var kanskje ikke helt klart, men jeg følte en fred i sinnet etter å ha ligget bøyd en stund og tok det som et ja. Jeg følte meg rolig, da jeg forlot kirken og skjønte da, at jeg hadde vært mer urolig før. Jeg var helt sikker på, at Gud nå også skulle vise meg veien til klostret, så jeg brydde meg ikke med å spørre folk, jeg møtte langs veien, de neste par dager. Jeg sparte på matpakken. Jeg fant meg litt røtter og ville bær, men la meg stadig sulten. Å sovne sulten hadde ikke vært noe uvant i løpet av min barndom, så det bekymret meg i grunnen ikke. Roten fra den gamle derhjemme gjemte jeg til det siste, både fordi jeg regnet med, den kunne holde seg, og fordi jeg ikke var helt sikker på, hva det var for noe – om det var mat, eller det var noe rart med den. Da jeg endelig spiste den fik jeg vondt i magen, men den bittersøte smaken, følte jeg, ga meg ny energi. Dette trengte jeg. Jeg visste ikke da, at jeg hadde langt igjen. Jeg hadde gått i mange dager, da jeg endelig kom på å ville spørre folk. Det kom meg fore, at Gud kunne sende meg et menneske, som skulle vise meg veien. Før hadde jeg truffet masse mennesker uten å ha brydd meg om det, men nå tok det lang tid, før der endelig kom et menneske på min vei, og da der gjorde, var det en mann i en så elendig forfatning, at jeg rett og slett ikke torde henvende meg til ham. Jeg tenkte nok ikke på, at jeg etter mange dagers vandring selv må ha sett ganske fæl ut. Etter jeg hadde sett ham, angret jeg lenge og ble overbevist om at jeg nå hadde forpasset min sjanse – at han var akkurat den som Gud hadde sendt som en prøvelse. Jeg bad om tilgivelse, men følte ikke, at roen kom tilbake til meg. I min sultne tilstand begynte jeg å bli forvirret. Jeg ble redd for å legge meg til å sove i dette folketomme område og virret omkring om natten for kun å finne ut om morgenen, at jeg hadde forvillet meg tilbake til samme sted. Jeg forsøkte å ta meg sammen. Jeg tenkte på fortellingen jeg hadde hørt om Satan som fristet Jesus i ørkenen. Jeg var ikke Jesus og dette var ingen ørken men tvert imot et ganske fuktig område. Jeg bad lenge og det trøstet meg noe. Nå gikk jeg om dagen og falt utmattet i en drømmeløs søvn om kvelden. Da jeg endelig kom til et område med hus igjen føltes det uvirkelig, som om min kropp og min sjel vandret hver for seg på veien med helt forskjellige mål. Jeg må ha falt om av sult og utmattelse. Jeg våknet i en låve. En ku sto og snuste på meg med sin myke mule. Jeg lurte på, om jeg var død. Så kom en ung pike, med et krus melk. Hun sa ikke noe. Det forekom meg, at hun var stum, eller der var noe annet rart med henne. Uttrykket ”fedrenes synder” falt meg inn. Jeg lå i døs en stund, kanskje et døgn. Så kom hun med varm suppe til meg. Jeg ble der en stund til. Jeg orket ikke å gå videre. Jeg tenkte på Gud, som tilga at ikke alle landsbyboerne altid orket å gå til kirken på søndagene. Neste dag kom hun også med suppe. Denne gangen var det mest vann, med litt urter i. Jeg skjønte, at hun også var fattig, og jeg ikke kunne tære på hennes gjestfrihet. Kanskje hun bodde i huset på legd og ingen andre visste om meg og helst ikke skulle vite. Jeg spurte henne om klostret. Først så hun uforstående ut. Så plutselig lyste hun opp, så rett på meg, smilte. ”Guds mann, Guds mann, takk og takk” sa hun og pekte ivrig ut og hen langs veien. ”Guds hus, kloster, kloster!” sa hun. Jeg følte en dyp takknemlighet. I mange år takket jeg og bad for henne i min kveldsbønn uten at jeg noen gang snakket med min prior om det. Jeg skyldte henne mitt liv. Kanskje var det Gud som hadde sendt henne, men i alle fall hadde jeg antakelig ikke overlevd, hvis ikke hun hadde budt meg melk og suppe.

Klostret fant jeg neste dag. Reisen var ikke lang, men jeg tok det rolig, utslitt som jeg ennå var. Nå var jeg trygg på, at jeg snart var ved målet. På en måte hadde det ikke lenger noen hast. Når jeg først var der, ville jeg jo være der. Jeg visste ingenting om klosterliv, men jeg hadde kanskje en slags forutanelse om, at når jeg først var innenfor, ville det ta lang tid, før jeg så mye som kom utenfor murene. Jeg var kanskje mer bevisst om, at jeg ikke ønsket å ankomme i altfor dårlig form, så de ikke skulle tro, jeg ikke kunne arbeide for meg.

Klostret ligger i en liten by. I utkanten av byen lå de minste og fattigste husene. Klostret lå den gang omtrent i midten av byen. Senere ble byen bygget ut i den ene retningen. Kirketårnet ruvet. Jeg gikk mot det. Det var en kirke, som var større, enn noen jeg til da hadde sett. Endelig, tenkte jeg, Guds tegn. Jeg tenkte å kaste meg på kne og takke, men følte meg brydd. Kanskje var det ikke sånn, man gjorde her i byen. I hvert fald så jeg ingen, som lå på kne og takket Gud for noe. Folk hastet forbi. Noen kastet stjålne blikk på meg. De forsto helt sikkert, at jeg var utenbys fra og sikkert også, at jeg hadde vandret langt. Senere skulle jeg erfare, at det ikke var så sjeldent, det kom folk utenbys fra og også langveis fra for på den ene eller annen måte å søke lykken i byen.

Mellom kirken og det jeg ennå hadde til gode å erfare var klostret lå er torg. Midt på torget sto et tre. Ved treet sto en benk. Her satte jeg meg. Jeg satt helt stille og fornemmet byen. Jeg tenkte, her skulle jeg bo. Jeg vet ikke, om jeg tenkte ”resten av mitt liv”. Jeg tror neppe det. Mitt liv besto da som nå av en dag om gangen. Som Gud også vil det. Vi takker for dagen, ikke for hele neste år.

Jeg satt der til det nesten ble kveld. Jeg kjente, at jeg var sulten. Forskjelligartet lukt av mat streifet mine nesebor. Ikke alle lukte like gode, men for en sulten mage fristende likevel. Kunne jeg komme til klostret sulten? Kunne jeg be om mat? Ville de gi meg mat med en gang? Jeg gikk inn i kirken. Her var så mye nytt. Jeg så meg omkring på bilder og benke. Jeg ville spørre Gud, takke Gud for, at jeg endelig hadde kommet fram, men jeg følte ingen ro i denne nye fine kirke. Jeg ble usikker. Var dette mitt mål? Jeg ble uendelig glad, da jeg neste dag erfarte, at klostret hadde sitt eget lille Gudsrom kun for de som levde i klostret. Jeg gikk omkring i kirken en stund, rådvill. Så kom et menneske bort til meg. Jeg tror, det var en kirketjener, men jeg kan ikke huske, jeg noenganger siden i mitt liv har sett ham. Han var vennlig. Spurte, hva jeg søkte. Jeg fortalte ham, jeg søkte klostret. Han så ut som han var lettet over, jeg søkte noe, han kunne hjelpe med. Han var kanskje vant til at folk som virret rundt i kirken hans søkte svar på langt vanskeligere spørsmål.

Først pekte han. Så bestemte han seg til å følge med til porten. Han skulle vist likevel gå fra kirken. Han tok en litt slitt jakke på. Den så ut som den engang hadde vært fin, sydd av noe stoff vevd i en slags mønster. Det lignet noe, jeg kun sjeldent hadde sett, når rikfolk tilfeldig hadde kommet forbi vår landsby. Selv lignet han ikke en rik mann. Han kunne kanskje ha fått den av en rik mann, når denne selv hadde slitt det beste av den. Mannen smilte til meg. Han spurte meg, hvor jeg kom fra. Jeg hadde vanskelig for å gjøre rede for det, men jeg fikk da forklart at jeg kom fra en landsby med otte - ti gårder og like mange mindre plasser, som ikke kunne kaldes gårder, og at jeg hadde reist i cirka 10 dager. Jeg hadde mistet oversikten over tiden på grunn av sulten. Han virket ikke overrasket over min historie. Som sagt skulle jeg senere erfare, at mange mennesker kom reisende til byen både fra kortere og lengere enn jeg. Min historie var ikke så uvanlig. Folk som hadde råd og som visste, hvor langt omtrent, de skulle gå, sørget nok helst for å være bedre utstyrt med mat til reisen, men mange som bega seg hjemmefra var fattigfolk som jeg. Enten visste de ikke bedre eller de håpet på lykke på reisen. Mannen fulgte meg til porten. Uten at jeg hadde sagt noe om det, sa han: ”Og nå skal du bli munk?” ”Ja”, sa jeg og så nok noe overrasket ut. ”Jeg så det på deg, du er et godt menneske”, sa han, og så gikk han. Jeg ble stående tankefull en stund. Jeg tenkte, at Gud hadde underfulle måter, å sende oppmuntringer på. Jeg var fremdeles sulten, men min tanke på det hadde kommet i bakgrunnen.

Det som jeg skulle erfare var klosterhagen, var gjerdet inn. Det var nesten mørkt nå. Nå angret jeg, at jeg hadde ventet så lenge. Jeg åpnet porten. Den hadde et forseggjort lukketøy. Jeg hadde aldri sett noe lignende. Her kommer jeg til å lære mye, for det gjennom mitt hode. Jeg gikk til døren. Den var ikke akkurat innbydende, snarere avvisende. En dør bare for de som absolutt ville inn. Den hadde likevel en slags dørhammer. Det forekom meg, at jeg hadde hørt, at klostre måtte ta imot reisende fattigfolk og gi dem i hvert fall et måltid. Motet holdt på å forlate meg. Ønsket jeg virkelig å bli her? Jeg kunne si, jeg bare var en reisende svenn og forlate stedet etter en natts søvn og forhåpentlig et måltid. Den fremmede hadde sagt, jeg var et godt menneske, at jeg skulle bli munk. Det var helt sikkert Guds sendebud, Guds tegn. Roen kom tilbake og jeg lot dørhammeren falle.

Det tok litt tid, før døren åpnedes. Dagen etter var jeg ikke sikker på, hvem som hadde sluppet meg inn. Munken, som var omtrent skjult i kappen sin, gjorde tegn til meg, at jeg skulle følge med. Jeg gikk etter ham i en temmelig lang gang. Så dreidde vi til venstre og ut på hva der forekom meg en gårdsplass. Vi fortsatte til en bygning tvers over, gikk inn en dør, et lite stykke i en gang og han viste meg inn i det som var den tredje celle på høyre hånd. Dette var et lite rom. Her var en slags brisk med er grovt vevd teppe. Munken pekte, nikket. Jeg forsto det, som han mente, jeg skulle legge meg for å sove. Jeg satte meg på kanten av brisken. Han gjorde en slags tegn, som om han mente, jeg skulle vente litt. Han gikk ut og lot døren stå. Litt etter kom han tilbake balanserende med et fat, en kanne med vann og også et krus. Han forsikret med fakter, at vannet var drikkelig. Han ville, jeg skulle drikke, og resten av vannet skulle jeg rense meg med. Jeg var ikke sikker på renseritualet og ville gjerne ha spurt. Han forsvant ut av cellen med et nikk, idet jeg tok meg en slurk av vannet. Da han var borte var det som han aldri hadde vært der. Jeg tenkte på Jesus, som tvettet føttene, men tenkte, jeg heller måtte vaske ansiktet først. Dette var forunderlig. Hvorfor hadde ikke munken sagt noe? Av en eller annen grunn var jeg sikker på, han kunne tale. Dette var et stille kloster. Der skulle gå mange år, før jeg hørte munkene tale. Jeg hørte dem allerede neste dag synge til Guds ære, så stemme hadde de, men misbruke den gjorde de ikke. Jeg falt i søvn og drømte, jeg stod foran en port. Jesus selv åpnet for meg, vennlig smilende. Jeg våknet forvirret, det var ennå aldeles mørkt, og jeg falt tilbake utmattet i en drømmeløs og rolig søvn.

Tidlig neste morgen ble jeg hentet. Selv om jeg egentlig ikke hadde sett munken forrige kveld, var jeg sikker på, at dette var en annen. Jeg resonnerte, at han om kvelden hadde vært omtrent på min høyde og denne var høyere. Han her hadde skarp nese og ganske mørke kraftige bryn. Jeg fulgte med ham til spisesalen. Her var ganske mange mennesker og aldeles stille. Det var brød og en slags suppe. Suppen var krydret på en måte, som jeg aldri før hadde smakt. Den gjorde meg godt. Jeg så munkene tok beskjedent til maten, men de gjorde tegn til meg, at jeg kunne forsyne meg med brød så mye jeg trengte. Godt vann hadde de også. Etter måltidet måtte jeg følge med til den lille kirken. Nå var det stille stund. Neste dag fikk jeg lære, at dagen begynte med lovsang. Denne første dagen hadde de ventet med å vekke meg til etter sangen. Sangen hørte jeg til kvelden. I kirken ble jeg vist inn på en benk helt bak i mørket. Kirken gjorde helt fra første gang inntrykk på meg. Her var en ganske spesiell stemning. Det var ingen tvil om, at her var Gud selv til stede. Jeg følte meg på en gang liten og ydmyk og opphøyet i det privilegium det var å få være i dette rom. Jeg visste ikke, hvor lenge vi satt der, den første dag. Det var som et uendelig nå.

En av munkene forlot rommet før de andre. Etterpå fulgte tre munker meg til en dør. De forlot meg der, uten noen tegn, som kunne forklare meg, hva jeg forventedes å gjøre. Jeg sto en stund. Ingen åpnet døren innefra. Så tok jeg meg sammen og banket på. Til min forundring ble det svaret ”kom inn” innefra. Nå hadde jeg allerede vennet meg til, at munkene ikke talte, så dette var uventet. Munken, som hadde forlatt kirken litt før de andre reiste seg bak et tungt bord, da jeg trådte inn.

Han spurte meg om mitt erind. Han ville vite om mitt liv og min reise. Jeg ble sittende lenge. Han var en vennlig og alvorlig mann. Han var ganske tynn og ubestemmelig av alder. Han spurte interessert uten å være veldig ivrig og lot meg ellers snakke lenge uten avbrudd. Først fortalte jeg om reisen. Deler av min fortelling ble ganske usammenhengende. Først da forsto jeg, hvor nær jeg hadde vært på å dø av strabasene. Han motsa meg ikke, når jeg sa, jenten hadde vært Guds sendebud. Han spurte til min familie og landsbyen. Senere forsto jeg, at han sjeldent hørte nytt utenfra. Så ville han vite nærmere om mine hensikter med å bli munk. Det ble litt vanskelig å gjøre rede for det. Min tro var dyp, men hvordan skulle jeg vite, om den var dyp nok? Det hadde føltes riktig og naturlig å dra av gårde for å finne klosteret etter det lite, jeg hadde hørt om det. Når jeg hadde bedt om tegn underveis, var det ikke fordi jeg var i tvil om, hva jeg ønsket, men fordi jeg var i tvil, om jeg var verdig. Jeg hadde ikke tenkt på det på veien, at det var sånn, det hang sammen, men det føltes riktig, når jeg beskrev det sånn for prior. Jeg hadde været så opptatt av min egen beretning før, så jeg ikke hadde lagt så mye merke til om prior hadde noen reaksjoner på den. Når jeg nu snakket om mit ønske om å bli munk, ble jeg igjen oppmerksom på ham, og var spendt på, hva han ville si. ”Du er ung,” sa han, ”Det er fint, for det unge sinn kan preges, men det unge sinn kan, fordi det er uferdig, treffe feile valg. Dog tror jeg ikke, du er for ung.” Det var som han snakket med seg selv, som han overveiet høyt. Den gang kjente jeg ikke bøker. Nå ville jeg kunne si om disse overveielsene hans, at han talte som en bok. ”Jeg tror, du kan bli munk. Jeg tror, du kan bli en ærlig og hederlig munk. Du vil ha en prøvetid. Vi har ikke faste regler for det. Om et år fra nå, skal vi ha en samtale om denne sak. Hvis du før det ønsker å reise herfra, kan du til enhver tid gjøre det. Du trenger ikke å si fra, men be om å få en matpakke med fra kjøkkenet. Ingen binder deg her. Til neste år, skal vi tale om, om du senere ønsker å avgi munkeløfter. Du vil gradvis kunne bli bundet til klostret, kun hvis du ønsker det. Munkeløfter gjelder mer enn din egen frelse, det vil du gradvis lære. Husly og mat har du her nå. Du vil bli dratt med inn i dagsrytmen her. Som du kanskje har bemerket, taler vi ikke sammen her. Vi bruker mye tid, til å samtale med Gud og søke rettledning. Jeg vil være din jordiske rettleder og meg vil du komme til minst en gang hver dag den første tiden. Vi vil sammen bruke stemmen, men vil også bruke tid i stille bønn sammen. I dette klostret har vi en del litteratur, som jeg etterhvert vil anbefale deg. Kan du lese?” Jeg vet ikke, hvordan han kunne tenke, at jeg en simpel landsbygutt skulle kunne ha lært å lese. Han spurte som om det var en naturlig ting. Etterpå tenkte jeg, at jeg kanskje kunne ha vært flau over å måtte svare nei. Men spørsmålet var tydelig bare for opplysning i forhold til, hvordan han skulle legge opp ”rettledningen”, og jeg ble snarere litt stolt over, at han kunne tenke, at jeg kanskje kunne lese. ”Vi begynner med bokstavene i morgen,” sa han liksom til seg selv. Han var tydeligvis ikke i tvil om, at dette skulle jeg klare. Senere tenkte jeg på, om han hadde kunnet lese meg så tydelig eller om hans uttalelse hadde fått meg til at strekke meg, så jeg klarte det så bra, som jeg gjorde. Så bad han meg be sammen med seg. Han takket Gud for at jeg hadde kommet til klostret, bad om at mitt virke her skulle ære Ham, så remset han opp all virksomhet i klostret etter tur og bad Gud velsigne virksomheten og at den ville tjene Gud til ære. Oppramsingen ga meg et første innblikk i alt hva der foregikk inne i klostret og en forsmak på det, som skulle bli mitt liv.
Det hele forekom ganske selvfølgelig. Nå var jeg her, og jeg bare ble her. Det var det, som var meningen. Det var ingen uoverensstemmelse mellom min, priors og Guds mening med mitt liv. Dette var trygt. Aldri hadde jeg vært så trygg. ”Trygg i fare som Guds lille engleskare”. Ikke hadde jeg før tenkt, at mitt liv utenfor klostret var utrygt, men i ettertid forekom det mig urimelig farlig.
Lenge lenge senere ble jeg i tvil. Var dette virkelig meningen?
Jeg lærte mye i klostret. Jeg lærte mye praktisk. Det kom som sagt godt med i begynnelsen, at jeg hadde hørt om arbeidet i kjøkken og hage fra min søster. Jeg forsøkte å følge med og se, hvordan de andre gjorde. Etter hvert ble mye rutine, ting jeg kunne gjøre uten å tenke. Da brukte jeg tiden på å tenke på Gud eller på, hva jeg siden skulle gjøre. Jeg anså ikke dette som et problem og tok det derfor ikke opp med prior. Når jeg etter en ganske lang stund tilfeldig nevnte det, ble jeg kraftig refset for det. Først da forsto jeg, at jeg hadde begått en alvorlig synd ved ikke å være helt til stede i det, jeg gjorde. I flere uker bad jeg om tilgivelse og rettleiing fra Gud i våre bedestunder.
Jeg var ikke lenger noen ung munk, da jeg ble sjelesørger for henne. Hun hadde blitt enke. Hennes mann hadde dødd på en spesielt brutal måte. Røvere hadde kommet fra ingen visste hvor og hadde overfalt ham. De hadde tatt hans klær. Han hadde ikke ellers hatt noe av verdi. Klærne var heller ikke spesielt verdifulle på annen måte, enn at de faktisk kunne holde kulden ute. Det var klær av stoff, hans kone hadde vevd av garn hun hadde spunnet fra sauer, hun hadde alt opp og klippet. Hun følte seg skyldig. Hvis hun ikke hadde lagd klærne så skikkelig hadde ingen brydd seg med å stjele dem. Jeg tenkte, det var en kjærlighetserklæring, at hun hadde elsket sin mann, som Gud sier, en kone skal elske sin mann. Da jeg sa det til henne, så hun uforstående ut. Hun hadde gjort sin plikt. Det var det, hun hadde gjort. Jo, hun var vel da en god hustru, men kjærlighet? Det forårsaket en lang og utbytterik samtale om kjærlighet. Jeg hadde da studert mange hellige og mindre hellige verker og gjort meg tanker om, hvordan guddommelig og jordisk kjærlighet skulle forstås. Denne kvinne, som kunne vært en enkel bondekone bidro med perspektiver til mine tanker, som jeg aldri selv ville ha kommet på. Min prior hadde nettopp dødd. Var det en stor sorg for meg? Jeg hadde vært nært knyttet til ham. Jeg hadde vært ham uendelig hengiven. Som ung hadde jeg vært sikker på, han hadde svar på alle spørsmål. Når han svarte, at jeg måtte spørre Gud, forekom det meg også det eneste riktige svar. Etter hvert fant jeg mange svar i bøker. Jeg ble opptatt av Hildegard von Bingen. Hun ga uventede svar, nye spørsmål og problemstillinger. Prior var vel den, som hadde skaffet hennes bøker til klostret, men jeg fornemmet, at han ikke helt bifalt min interesse. Av og til sa han ting direkte imot henne. Det ble vanskelig for meg. Kunne jeg godta noe av hennes tankegang uten å godta alt? I hvilken grad talte hun direkte med Guds røst? Kunne jeg eller prior tale henne imot? Når prior døde var vi vel forlikte. På sitt dødsleie betrodde han meg, at han hadde tvilt og at han aldri hadde latt noen av oss munker merke det. Han hadde nå anfektelser fordi hans opptreden hadde vært uttrykk for enten uærlighet eller svakhet. Jeg bad lenge sammen med ham. Jeg vet, at Gud tilga ham. Likevel etterlot det meg forvirret. Hans sikkerhet hadde vært mitt bakland. Om jeg noen gang lurte på noe, ville hans svar være min trygghet. Hva om hans svar ikke kom fra en overbevisning, men fra et ønske? Ble verden, som man ønsket seg? Plutselig satt jeg her med disse diskusjoner med en enkel kvinne. Bare at hun var ikke enkel. Det var et menneske med stor visdom. Hennes visdom var nært knyttet til tung og av og til vanskelig hverdag. Hun stilte spørsmål, men like ofte var det hun, som kom med svar på mine spørsmål. Hun fik meg til å tenke nye tanker, til å se på livet med nye øyne. Jeg tenkte, at dette måtte være Guds mening med menneskene, at de således skulle inspirere hverandre. Jeg ble dypt takknemlig. Når jeg kom fra denne kvinne, lå jeg lenge på kne i vår lille kirke og takket Gud for det som hadde skjedd meg. Jeg kunne ha begrenset sjelesorgen til en enkelt samtale. Jeg gjorde ikke det. Samtalene burde naturlig dreie seg om mannens død og hans eventuelle frelse. De gjorde det. De første gangene var jeg bevisst om stadig å bringe samtalen tilbake på det. Senere glemte jeg det. Jeg ble fascinert av mine tankers flukt. Som en forsiktig fugl lettet først hun, så fløy jeg videre og bar oppover og hun fulgte med høyt til himmels, hvor englene sang om frihet og sannhet. Når jeg gikk hjem, var jeg ør og opprømt. Hadde jeg noen gang vært nærmere Gud? Hvor mange samtaler hadde vi, før jeg gjorde det slutt? Vi kunne ikke fortsette. Jeg hadde ikke noen gyldig grunn til å komme i hennes hus. Det ble hverdag igjen og aldri før hadde klostret forekommet meg grått. Jeg fornektet det, fortrengte det. Det presset seg på spørsmålet: Var dette meningen? Var jeg ment til å være munk? Eller var denne kvinne det ene menneske, Gud hadde skapt for at jeg skulle leve med henne og jeg hadde sviktet Guds plan. Lenge lenge torde jeg ikke tenke tanken engang. Jeg så henne ikke. Jeg holdt meg inne i klostret. Jeg spiste. Jeg hadde vært slank., en mager munk. Nå ble jeg stor, som om noe uformelig vokste i meg.
Jeg skulle nå være veileder for de yngre munker. Jeg vet ikke hvor godt jeg skjøttet mine plikter. Jeg tror jeg ikke hadde den tilstedeværelse, som måtte, skulle være hele grunnlaget for vår Gudsdyrkelse.
Min tvil var sådd. Det var ikke hun, som hadde sådd den. Hun var et Guds sendebud. Men var hun sendt for å friste meg eller var hun sendt som en Guds engel. Jeg bad og bad. Jeg lå på mine kne og tigget om svar. Min avstand til Gud ble bare større etter hvert som jeg ventet forgjeves på svar.

Sykdom. Jeg hadde ikke noen opplevelse av mye sykdom under min oppvekst. Som sagt har jeg siden tenkt, at mine foreldre nok hadde mistet noen barn mellom meg og min bror. Av og til ble noen syke. Jeg opplevde ikke å miste nære venner i sykdom mens jeg var barn. Besteforeldre hadde jeg aldri.
Sykdom var et tema i klostret. Hvordan regulerte Gud livet på jorden? Det var år, hvor høsten slo feil og mange sultet. Vi anså det som Guds straff. Når mange hadde vært ugudelig ble vi straffet kollektivt med feilslått høst, hårdt vær eller det kunne være andre naturkatastrofer. Større naturkatastrofer opplevde ikke vi i vårt område, men det hendte, vi hørte om ting, vi dårlig kunne forstille oss andre steder fra, oversvømmelser, vulkanutbrudd.

Sykdom var den enkeltes straff. Dø skulle du før eller siden. Var det en straff å leve her på jorden og en velsignelse å få slippe? Hvor sikker var man på å komme til himmelen og var jorden en jammerdal? Det var skrevet mange bøker om de emner. Min veileder og prior hadde sine tolkninger. Jeg diskuterte holdningene i bøkene, jeg leste, med ham. Jeg tror han stivnet etter hvert. Han ble så sikker på en bestemt holdning. Hvordan kunne jeg motsi ham, hvordan kunne jeg tvile? Sykdom var Guds straff. Du hadde ikke vært god nok. Heksen, som døde av sykdom var jo også et bevis. Jeg så meg omkring. Etter hvert kom jeg en del ut i byen. Det var forskjellige ærinder. Jeg hadde fått en del ansvar for økonomiske saker for klostret. En del av det innebar handler med forskjellige mennesker utenfor. Jeg ble kjent med folk. Da hendte det, at noen av dem ble syke. Det hendte da ikke sjeldent, at de nettopp sendte bud etter meg for å skrifte hvis de enten var for dårlige til å kunne gå til kirken eller synes det var flaut å vise seg ute med utslett, eller hva det var. Jeg lurte altid på, hva galt de hadde gjort. For det meste hadde de ikke gjort mer galt enn andre, som ikke ble straffet med sykdom. Var det da noe i deres hjerte? Var de forherdede og angret ikke oppriktig? Kunne det være andre grunner. Nok var Guds veier uransakelige, men jeg gikk ut ifra, at det var en slags logikk og rettferdighet i det. Gud er rettferdig. Ingen spurv faller til jorden uten Gud det vil. Jeg kjente ikke disse mennesker godt, som skriftet hos meg. Noen ble friske igjen og andre ble ikke. Noen hadde et langt og smertefullt sykeleie og andre døde etter kort tid eller de ble friske etter lang eller kort tid. Jeg spurte Gud. Jeg ble overbevist som min veileder, at sykdom var Guds straff. Noen fortjente straff. Jeg selv var frisk. Jeg levde nøysomt, arbeidsomt og gudfryktig. Jeg fikk som fortjent.

Jeg visste aldri, hvor gammel min prior var. Når han ble klar for å dø skjønte jeg, at han var gammel. Han var forlikt med Gud. Jeg var ikke i tvil om, at han altid hadde gjort alt, som han skulle. Jeg hadde aldri hørt, han hadde levd et liv før han kom til klostret. Jeg gikk ut ifra, at han var kommet til klostret som et ganske lite barn. Det kom barn til klostret, som hadde blitt foreldreløse. En gang kom det en baby til klostret, hvis mor hadde død i barsel. Vi hadde stort besvær med å ale ham opp, for vi visste ikke, hva vi skulle gi ham til næring. Vi ble nødt til å bryte taushetsreglene når vi skulle overgi barnevakten fra en til en annen. Det var en slags gave i å kunne tale sammen. Etterpå måtte vi be og skrifte for hva vi hadde gjort og hva vi hadde følt i forhold til det. Gutten vokste opp og ble en utmerket mann, som vi alle var stolte av. Han forlot klostret som ung mann og ble håndverker, som bygget gode hus for folk. Han var gudfryktig og arbeidsom. Han giftet seg og fikk mange barn. Det slår meg, at vi også noen ganger fik barn til klostret som hadde en tvilsom bakgrunn. Kvinner kunne levere barn fra seg, som ikke hadde noen far. Far kunne være død. Noen ganger visste vi vel ikke, om det hadde vært noen far. Det kunne være uekte barn. Det må ha vært en slags motstrid i at nettopp uekte barn kunne ende med å bli Guds egne barn. Kunne min prior ha vært et uekte barn eller var han ”alminnelig” foreldreløs?

Så kom epidemien, sykdommen. Klostret gikk fri. Klostret hadde egen brønn. Utenfor møttes folk ved bybrønnen. Enkelte rike hadde egen brønn som klostret. Ingen fattige hadde det. Jeg hadde ikke hørt nytt fra min egen familie på lenge. Det hendte, min søster sendte bud med en reisende kar. Sykdommen. Jeg visste jo, at det var Guds straff. Det var ingen tvil om det. Nå tenker jeg, at i min barndom tenkte vi ikke så mye over, at noen døde. Ikke alle levde opp, ikke alle ble gamle. I kirken takket vi for livet, levde fra dag til dag, tok det som kom. Vi var fattige og alle våre naboer var fattige. Kanskje vi likte noen bedre enn andre, eller respekterte noen spesielt for et talent eller en egenskap. Noen døde og noen døde ikke. Det var ikke sånn, at Gud sparte de gode. Kanskje det til og med var sånn, at Gud tok de beste opp til seg? Når epidemien, sykdommen kom hadde jeg lest meg gjennom et helt bibliotek av kirkelig litteratur. Mange bøker hadde jeg lest flere ganger, med stort besvær nesten måtte stave meg igjennom. Jeg hadde brukt mye tid på å forsøke å forstå hva denne eller hin kirkefar eller helgen kunne ha ment. Jeg hadde spurt prior til råds. Noen ganger hadde hans svar hjulpet meg. Senere skjønte jeg, at han kanskje heller ikke fullt ut hadde forstått alt. Noen ganger gikk jeg til sengs med en setning. Den ble en del av min aftenbønn. Noen ganger kunne jeg da våkne om natten eller om morgenen og vite, at jeg var nærmere erkjennelse. Noen sannheter ble urokkelige for meg etter hvert. Kirkefedrene og helgene kunne vel ikke være uenige, men av og til uttrykte de seg så forskjellig, at det nesten ikke var mulig å se, at deres sannheter kunne forenes.

Denne historie er ikke skrevet færdig.
Den mangler den del hvor jeg forteller at jeg får vite at min søster har dødd i epidemien. Siden jeg vet at hun var et godt menneske velter det min verden.
Jeg går etter mange anfektelser ut i en elv og ber Gud ta meg til seg, hvis det er hans vilje. Strømmen eller den glatte elvebunn velter meg omkull og jeg slår hodet mot en stor stein og dør av slaget.